Endelig kommet hjem fra mitt n'te sykehusopphold. Denne gangen var det virkelig skummelt. En lege sa en gang til meg at jeg var katten med ni liv. Hittil har jeg brukt 5 så jeg har ennå noen igjen :)
Vil gjerne fortelle litt om denne episoden, for det er et viktig moment om hva dere skal se og lytte etter om dere kjenner noen som har kunstig hjerteklaff.
Søndag 7 juni ble jeg litt dårlig. Jeg begynte å bli tungpustet og vondt i brystet, men tenkte jeg bygget på en lungebetennelse, så tok det ikke så hardt. Natt til mandag satt jeg i sengen og sov for det var ganske ubeghagelig å ligge. Mandagen var det bedre, men om kvelden ble jeg litt mer kortpustet og om natten satt jeg igjen og sov. Stig, min mann, maste på at vi måtte gå til legen, men jeg påsto at alt sto bra til, sikkert bare en forkjølelse eller lungebetennelse. Han ble litt irritert, men ikke mye han kunne gjøre. Men natt til onsdag orket han ikke mer og ringte legevakten. De villle sende en sykebil og mente det var ganske alvorlig, men siden jeg hadde det så "bra" kjørte Stig meg.
På legevakten ville de ikke tro det de hørte. At Stig ikke hørte at hjerteklaffen min slo. Den stoppet opp innimellom og slo over flere slag (den lager en tikkelyd hele tiden, men den var innimellom vekk). De spurte flere ganger hvorfor jeg var der og i tillegg at de ikke hadde tid og at jeg måtte gå hjem igjen. Men heldgivis, Stig ga seg ikke, og til slutt klarte vi å karre til oss et legeskriv så vi kunne gå på akuttmottaket på Haukeland. Vi kom dit kl 0400 natt til onsdag. Der var vi så heldig å få en hjertespesialist på vakt. Han tok alle hjerteundersøkelser og det ble konstatert at hjerteklaffen hadde sluttet å klikke innimellom. Det var kritisk og jeg måtte rett på operasjonsbordet.
Legen sa at hvis jeg hadde kommet senere hadde ikke livet vært til å redde. Det var da vi begge ble ganske redde. Dette var virkelig alvorlig. Operasjonen tok 7 timer og jeg ble liggende i respirator til neste dag. Har vært på sykehuset i 1 1/2 uke. Og nå er jeg endelig hjemme igjen. Det er godt, men samtidig vanskelig. Det som alltid har vært en selvfølge er det ikke lenger. Jeg har problemer med å reise meg fra sofaen fordi jeg ikke får lov å bruke hendene, eller får ikke lov å bruke brystbeinet for det er ennå skjørt og kan gnisse fra hverandre. Nå kan jeg heller ikke kjøre bil og løfte på 2 mnd. Det blir rart, tungt og vanskelig. Kommer meg
ikke opp av sengen selv og må ha masse hjelp av Stig, som heldigvis er så snill og også flaks for meg; jobber hjemmefra. Var rart å våkne i morges og måtte vekke han for at jeg skulle få gå på do, men jeg kommer vel inn i det.
Vel, det var dagens fortelling. Håper dere får en fin søndag videre.
Her kommer et bilde fra Akvariet, der vi var en stund før dette skjedde. Kjedelig med bare tekst, må ha litt bilde også :)
.jpg)
